Jeg fikk etter hvert en seng i Refuigioet og jeg fikk en god middag. Det begynte å regne og tordne i det jeg la meg og jeg sendte noen varme tanker til en tysk dame som telter like ved. Jeg hadde møtt henne flere ganger etter Ochagavia. Den sengen jeg fikk tildelt var øverst oppe på en hems, og selv om det vindu stod åpent var det glovarmt. Jeg var ikke sikker på hvordan formen min var da jeg våknet, men jeg ville i alle fall vekk fra dette stedet. Om så bare få noen få hundre meter og slå opp teltet. Men det ble et stykke lenge en det. Jeg gikk opp til det som er beskrevet som det mest krevende passet på turen. Collado de Tebarray på 2765 m. Det var «bare» 600 m stigning, men det gikk rett opp. De siste metrene måtte jeg klatre. Men det gikk overraskende greit. Temperaturen var fin og kjølig. Rett etter Collado de Tebarray var det er nesten like høyt pass som heter Collado del Infierno på 2721 m, men det var en lett affære siden jeg allerede var så høyt oppe.
For meg var dagens største utfordring det som kom etterpå, nemlig å tråkke meg gjennom flere kilometer på en «sti» som gikk over kampesteiner. Det var tungt for ankler, føtter og knær og gikk ganske seint. Jeg holdt like vel den oppgitte ettappetiden. Like før slutten av etappen kom jeg til et nytt Refugio hvor det var nødvendig å ta en avgjørelse. Her møtte jeg også den tyske damen igjen, men hun gikk videre før jeg rakk å bestemme meg. Det ideelle hadde vært å ta en snarvei til et stykke inn på neste etappe, men værmeldingen var ganske dårlig. I dette alternativet ville jeg slippe å gå flere hundre meter ned til der etappen egentlig slutter, bare for å gå opp de samme metrene dagen etter. Jeg kunne selvfølgelig gått ned dit etappen gikk, men et annet alternativ var å bli på dette refugioet. Etter å ha spist og tenkt litt, så valgte jeg å bli. Denne gangen fikk jeg tildelt sovesal umiddelbart og valgte meg en underkøye. Det startet mye bedre enn på det forrige stedet.
Jeg våknet morgenen etter og var glovarm og kunne nesten ikke puste. Spanjolene er hysterisk redd for frisk, kjølig luft, så noen hadde selvfølgelig lukket alt av vinduer. Det ga ikke akkurat en forfriskende søvn. Jeg spiste en god frokost og pakket meg avgårde. Jeg hadde to alternative starter på dagen. Den ene var å få flere hundre meter rett ned for så å gå flere hundre meter rett opp, eller gå en litt kortere vei som var relativt flat. Det ble selvfølgelig den flate og korte varianten. Denne stien fulgte et gammelt rør som var lagt langsmed fjellet. Det var til tider ganske bratt terreng på siden av røret og det var partier hvor det var laget tunneler for røret. De var ikke veldig store, så jeg måtte kroke meg godt sammen for å komme gjennom. Da jeg kom tilbake på den offisielle stien ventet nye mengder med kampesteiner på meg. I begynnelsen var de litt organiserte og ikke så vonde å gå på, men det varte ikke. Etter noen timer endret det seg heldigvis til det bedre og jeg fikk god sti og grusveier resten av etappen. Jeg passerete et minnesmerke for en spansk soldat som hadde mistet livet i en redningsaksjon noen år tidligere litt før jeg kom til en idyllisk bro som markerte slutten på etappen. Da jeg kom frem vært jeg helt tom for krefter og jeg hadde egentlig bestemt meg for å slå meg til ro på campingplassen rett ved, men den var helt grusom, så jeg satt meg ned ved den idylliske broren, kjølte føttene i det kalde vannet og tenkte ut hva jeg skulle gjøre. Jeg bestemte meg for å haike til en campingplass 8 km lenge need i dalen hvor jeg skulle ta en hviledag. Dette ville også være et godt utgangspunkt for den neste etappen.
Jeg fikk ganske raskt haik med en spanjol. Han hadde vært på øvelse i Norge da han var i militæret og hadde fått sjokk av de norske soldatene som isbadet. Han fortalte også hvorfor han var i akkurat denne dalen der jeg møtte ham nå. Da han var i militæret hadde han en venn som var med på redningsarbeid i fjellet. En dag røk tauet han var sikret med, og han falt og døde. Dette var forklaringen på minnesmerket jeg hadde sett da jeg gikk nedover. Han reiste hit hvert år for å minnes vennen sin.
Det var godt med en hviledag med klesvask, masse mat og en god bok i skyggen. Jeg hadde en liten shoppingtur til den lokale landsbyen. Der traff jeg også den tyske damen igjen. Hun bodde på campingplassen ved siden av. Hun hadde også en hviledag i dag. Vi diskuterte videre veivalg, mulige stedet å campe fremover og vi kommer nok til å treffes nå og da. De neste dagene blir litt tricky for det starter med en svært viktig og mye besøkt nasjonalpark hvor det ikke på noen som helst måte er lov å campe, så vi må jobbe oss gjennom denne på en dag. Så dagen etter dette skal vi ha den lengste og bratteste nedstigningen på hele turen. Så blir det litt mer normalt igjen, men det kommer flere nasjonalparker, men de blir lettere å håndtere.