Ny tur, og siden alle vet hvor varmt det er i Spania på sommeren så måtte det jo bli langtur i de spanske Pyreneene. Været i Oslo før jeg dro var fint og kjølig og stort sett under 20 grader. Værmeldingen for området hvor turen starter viste temperaturer rundt 40 grader. Det er ikke lurt å drive hard fysisk aktivitet i sånne temperaturer uten aklimatisering, så jeg lurte veldig på hvordan jeg skulle løse dette. Heldigvis modererte værmeldingen seg til litt over 30 grader. Det er også varmt, men lettere å håndtere. Jeg valgte å dele den første dagsetappen i to. Den første dagen gikk jeg 9 km gjennom byområdene i Hondaribia og Irun uten sekk og tok bussen tilbake, gjorde litt innkjøp, slappet av i bassenget og svømte i atlanteren.
Den neste dagen startet jeg tidlig og tok bussen tilbake til der jeg sluttet dagen før. Nå var jeg ute av byen og det startet slik jeg tror resten av turen blir, med en bakke som var hinsidig bratt. Videre gikk ruten på stier og grusveier gjennom skogsterreng. Etter ca 12 km kom jeg til en gammel kirke hvor jeg fant meg en benk i skyggen. Mange andre som skulle gå denne ruten var også innom mens jeg satt der. Det ser ut til å kunne bli en ganske sosial tur. Jeg spiste mat på en kro like ved og startet de siste kilometrene til neste leirplass. Like før jeg var fremme møtte jeg ei jeg hadde snakket med på kroen og en dame til. Vi hadde alle sett oss ut det samme området for å campe, så vi tok følge den siste biten. Det største problemet var å finne en plass med skygge. Det var over 30 grader og solen stekte, men omsider fant vi en leirplass i et lite skogholt. Alle var mer eller mindre utslått, så det ble med litt matlaging før vi tok kvelden.
Den neste dagen gikk vi hver for oss i vårt eget tempo. Ruten gikk gjennom en liten landsby, som heter Bera, hvor jeg stoppet for en tidlig lunsj og for å handle litt for dagen. Det gikk overraskende greit å gå selv om det var varmt. Men ruten var som dagen før, den gikk rett opp. Vi snakker om ca 300 m stigning på ca 2 km. Veien ut fra Bera gikk opp en gresskledd ås uten et eneste tre som ga skygge. På toppen var det en gammel bunkers og noen minnesmerker. Det var også store trær som ga skygge og noen trestammer å sitte på. En perfekt plass å nyte utsikten.
Veien videre gikk gjennom områder med skog og beiteområder. Det er mye husdyr på beite og man kommer nært på både kuer, sauer og hester. Dagens mål var et lite picknickområde med et par bord og en vannkran. Og er det vann et sted, så er det gjerne vann til husdyr også, men vi fikk være i fred på denne plassen. Det å ha vann tilgjengelig er ikke en selvfølge, men når det er så varmt blir man både tørst og svett, så da er det luksus med en vannkran. Jeg møtte de to andre jentene igjen i leiren og vi hadde alle mer energi enn kvelden før.
Neste dag gikk vi nok en gang videre i hvert vårt tempo. Først en «liten» stigning på ca 300 m, så ca 600 m rett ned før jeg kom til en by som heter Elizondo. Fra Elizondo gikk det jevnt oppover i ca 8 km og det var veldig varmt. En del av ruten gikk i delvis åpent landskap og solen var brutal. Det var en stor glede hvert gang jeg kom til et vannpunkt. Planen var egentlig å gå 1,5 km lenge en jeg gjorde, men kroppen sa fullstendig stopp, så jeg måtte stoppe ved en liten kilde som rant ut i et trau. Det var hester i området, så jeg var litt bekymret for om jeg ville få besøk av hester, men det var ingen andre steder å slå opp teltet en akkurat rett ved kilden. Og jo da, jeg fikk besøk av noen hester som skulle drikke. De var noe skeptiske, men ikke mer enn at de tilbrakte natten like ved.
