Dette et eksempel på en bloggpost hvor en blogger forteller leseren om hvordan han var med og startet et privat veilag.
Det startet uskyldig
Okei, så jeg bor i et lite nabolag utenfor byen, og veien vår har vært… la oss si ikke akkurat Formel 1-standard. Hull, sprekker, og et brøytefirma som bare dukka opp når sola sto lavt og snøen var hard som betong.
Til slutt fikk vi nok. «La oss starte et veilag,» sa noen på nabochatten.
Hørtes jo enkelt ut, ikke sant? Haha. Det tok tre måneder og omtrent like mange kaffemøter som en kommunal planprosess.
Å samle åtte naboer = kaos
Vi var åtte stykker. Alle med meninger. Noen mente vi trengte ny asfalt nå. Andre mente vi burde spare penger og bare fikse hullene. Og én mente at brøytebilen egentlig gjorde en “helt grei jobb” (den personen bor selvsagt i enden av veien og slipper brøytekantene).
Vi prøvde å være demokratiske. Lagde Teams-møte (lol), tok bilder av hullene, og diskuterte priser. Men hver gang vi nærma oss enighet, kom noen med:
«Jamen, jeg bruker jo bare halve veien!»
Eller:
«Hvorfor skal jeg betale like mye som de som har tre biler?»
Det føltes litt som å være i et reality-show for voksne som later som de er fornuftige.
Kostnadsfordeling – der tålmodigheten døde
Det største problemet var kostnadsfordeling.
Skulle vi dele alt likt? Eller etter hvor langt hver eiendom brukte veien?
Vi googla, vi leste veglova, vi ringte kommunen. Alle sa: “Dere må bli enige selv.”
Takk for den, liksom.
Til slutt lagde vi et Excel-ark (selvsagt), med tre forslag. Etter noen runder med diskusjon, oppgitte emojis i Messenger og én passiv-aggressiv e-post, landet vi på at alle betalte likt. Det var enklest. Ingen fornøyde, men alle ferdige – og det var bra nok.
Brøytefirmaet fra snøhelvete
Så kom vinterdelen. Hvem skulle brøyte?
Vi hadde hatt et lokalt firma som gjorde jobben “når de hadde tid”. En nabo foreslo å bytte. En annen hadde “en fetter med traktor”.
Vi hentet inn tre tilbud – og fikk tre vidt forskjellige priser. Ett firma ville ha fastpris på 15 000 for sesongen. Et annet ville ha 400 per brøyterunde. Og fetteren? Han sa: “Jeg kan gjøre det for 500 kontant, men ikke på mandager.”
Vi tok en avstemning. Resultat: 4–4.
Ja, du leste riktig. Fire for nytt firma, fire for å fortsette som før.
Det ble tiebreak av ordfører aka han med printer. Han stemte for nytt firma. Sånn ble det.
Så kom asfalten
Midt i alt dette skjønte vi at veien trengte ny asfalt. Det var egentlig det som starta hele greia, men hadde blitt glemt i all diskusjonen.
Vi fikk pris fra et asfaltfirma: 148 000 kroner.
Alle ble stille.
Så begynte regnestykket: “Hvis vi er åtte, blir det jo bare 18 500 hver.”
“Bare.”
Men til slutt ble vi faktisk enige om å gjøre det.
Folk solgte gressklippere, droppet ferietur, og én fyr tilbød seg å stå for søknaden om kommunalt tilskudd (den ble selvfølgelig avslått, fordi vi ikke var organisert ennå).
Formelt veilag = papirhelvete
Da måtte vi lage vedtekter. Jeg fant en mal på Privatvei.no og prøvde å fylle den ut.
Vi trengte styreleder, kasserer, og et årsmøte (med kaffe og vafler, obligatorisk).
Det føltes litt absurd at vi åtte naboer nå var en slags “organisasjon”.
Men det funka faktisk. Vi fikk bankkonto, vippsnummer, og et Google Drive med alt av papirer.
Folk begynte å si ting som “vi må ta det opp på årsmøtet”.
Da skjønte jeg at det hadde blitt seriøst.
Tre måneder senere – endelig vei!
I uke tolv kom asfalten. To dager senere var alt nytt, svart og perfekt.
Alle naboene gikk ut for å se. Folk tok bilder, noen nesten med tårer i øynene.
Det var faktisk verdt det. Selv han som var mest skeptisk mumla “ikke så dumt, dette her.”
Brøytefirmaet kom og sa de gledet seg til å ikke sette fast traktoren mer. Vi nikka stolt.
Det føltes som om vi hadde vunnet et slags lokalt OL i tålmodighet.
Hva jeg lærte
Å lage veilag er ikke for pingler. Det tar tid, tålmodighet og en solid dose diplomati.
Folk mener forskjellig, penger er alltid tricky, og alt tar dobbelt så lang tid som du tror.
Men når det først er på plass, er det faktisk skikkelig digg.
Veien er jevn, naboene snakker sammen, og alle vet hvem som skal betale neste faktura.
Så ja – tre måneder, åtte naboer, én ny asfaltvei, og null venner tapt (nesten).
Jeg sier det rett ut: det var verdt det.
Og neste gang noen sier “vi burde starte et veilag”, så kommer jeg til å smile og svare:
“Lykke til. Ring meg når dere har laget første regneark.”
